Pappaen min er borte…

Tirsdag 9. august, tre dager etter at han fylte 68 år måtte han gi opp, pappaen min.

Både jeg, søs og mamma var hos ham, mamma helt til han trakk sitt siste åndedrag.

Det var på mange måter en lettelse, han har vært syk så lenge, og den siste tiden hadde tæret mye på ham. Han hadde ingenting å stå i mot med lenger, og det var vondt å se ham være redd og ha det vondt, uten å kunne gjøre noe med det.

Nå er han borte, men egentlig er det lenge siden jeg mistet den ordentlige pappaen min, slik han var da han var frisk. Det har vært en lang og vond prosess for oss alle, men nå er den over, og bare sorgen og savnet er igjen.

I bisettelsen i dag kom det mange som jeg overhodet ikke hadde forventet at skulle være der. Flere av både mine og lillesøsters venner kom – bare for å være der for oss! Jeg blir ydmyk av sånt. Tenk at jeg kan bety så mye for noen at de faktisk kommer og deler en sånn trist begivenhet med meg! Jeg har verdens beste venner.

Og jeg hadde verdens beste pappa. Han vil for alltid være i mitt hjerte.

Jeg vil ikke…

Jeg vil ikke sove. Jeg vil være våken, som for å holde igjen tiden, stoppe den før det ugjenkallelige skjer. Før han trekker sitt siste åndedrag og blir borte for oss. Jeg strever med å akseptere at det ikke er noe noen av oss kan gjøre, annet enn å være der, sende gode tanker, huske den han var snarere enn den han er nå.

I sjokk igjen

Da jeg kom på jobben i dag tidlig møtte direktøren meg i døra på kontoret mitt og sa at han hadde en trist nyhet. Min sjef og nære kollega hadde brått falt død om i går kveld, bare noenogtredve år gammel.

Sånt er vanskelig å ta inn. Hjernen vil liksom helst late som at den hørte feil, og at dette helt sikkert gjaldt noen andre. Men slik var det dessverre ikke.

Jeg tenker på familien hans, og hans to små sønner som mistet pappaen sin, og det nå, rett før jul.
Det er så tragisk at det går rett og slett ikke an å forstå. Men det er sant, og på kontoret hans står det tente lys, og i kantina et bilde av ham og en sørgeprotokoll man kan skrive en siste hilsen i.
Vi, hans nærmeste kolleger, satt sammen i møterommet med tente lys. Flere gråt åpenlyst, inkludert meg selv, og til og med flere av de “store gutta” bar sterkt preg av situasjonen.

For min egen del er det også ufattelig trist. Vi hadde et godt samarbeide på gang, og jeg hadde mange forhåpninger og forventninger til hva vi kunne få til. Jeg var så trygg på ham, på kompetansen hans, og han var en sprudlende energisk og glad person, med en smittende latter.

Det er mange følelser som melder seg i en sånn situasjon, ikke bare sorg og medfølelse med de som sitter igjen. Man føler seg sårbar. Hvor lite skal det til egentlig, når et liv bare kan blåses ut som et lys? Kan det skje noen av mine egne kjære? Bare tanken er umulig. Det skjer jo bare andre?

Livet går videre, uansett om vi vil eller ikke.
Pass på deg selv, lytt til kroppen og stopp opp og nyt de gode stundene. Plutselig kan det være for sent.

Juleavslutning

Ikke før er man ferdig med juleavslutninger for sitt barn, så er det juleavslutning på sykehjem isteden. Men jeg må innrømme at juleavslutning med barn i barnehage eller skole er vesentlig bedre enn på sykehjemmet.

I dag har altså mamma og jeg vært på juleavslutning på sykehjemmet der pappa bor, og det var tøffere enn noen gang før, synes jeg.

En ting er de som er demente og virrer rundt planløst rett etter å ha fylt opp tallerkenen med varm mat, de pårørende som diskret forsøker å få dem til å sette seg ned, og de som bare sitter og ser tomt ut foran seg, eller prater med usynlige mennesker.

En annen ting er det med sin egen gode pappa som alltid var så oppegående og klar i hodet, sprek i kroppen og med et lurt smil, nå redusert til en pleietrengende rullestolpasient som slett ikke er på nett mentalt sett lenger.
Det er vondt når han forteller at han på på toalettet, og mamma for ørtende gang forteller ham at han må gjøre det han trenger i bleia, fordi det ikke lenger er mulig for ham å komme seg på do på vanlig måte. “Det byr meg i mot”, sier han, og hvem kan ikke forstå det…

Hva slags verdighet er det å sitte som 67-åring på et sykehjem og ikke orke noen ting, ikke interessere seg for noe, og ikke glede seg over noe? Være avhengig av folk for å spise, kle på seg, legge seg? Hva skal man leve for da?
Egentlig burde han være inne i en god periode av livet som pensjonist, kunne gjøre alt det han og mamma drømte om, men aldri gjorde så lenge jobb og barn sto på programmet. Isteden er han pleiepasient og mamma deltidspleier og fulltidsbekymret og savner kjæresten sin.

Men hva skal man gjøre? Vi kan jo ikke annet enn å være lykkelige for at han har plass på et veldig bra sykehjem, der de ansatte er blide, flinke og hyggelige, og gjør en sinnsykt bra jobb for beboerne sine. Så får jeg bare bite tennene sammen, være på besøk og forsøke å finne på noe som kan være interessant for ham å høre om, reise derfra mentalt utslitt og forsøke å bevare minnene om den virkelige pappaen min.

Han som så på Pompel og Pilt sammen med meg, sang nattasanger, leste eventyr, kjørte meg på ridning, forgjeves forsøkte å lære meg brøkregning, hjalp til med oppussing, og kunne det aller meste. Det er sånn jeg vil huske ham.

I sjokk!

Rett etter jeg kom på jobb i dag, fikk jeg en telefon fra min kjære. “Det har skjedd noe. Jeg har det bra, kattene har det bra, men huset har brent ned. Det er ingenting igjen.”
Han fortalte at han hadde våknet av en eller annen grunn og kjent røyklukt. Han hadde åpnet opp døren ut til gangen, sett røyken og hørt at det brant nede. For en grusom følelse det må ha vært!! Så hadde han tatt med seg noen småting og klær fra soverommet, kastet ut madrassen, kastet kattene ned på den og så hoppet ut selv. I tillegg hadde han greid å redde noen esker med gamle minner i fra vaskerommet.
Det er helt ufattelig! Det er jo sånt som man ikke tror skal skje en selv eller dem man er glad i, det skjer bare andre!
Jeg greier ikke helt å ta det inn, må liksom tenke på det i små porsjoner. Jeg er jo overlykkelig for at han er uskadet, selvfølgelig. Men alt det andre! Alle minner, hobbyting, og hans elskede kamerautstyr! Og bildene! Jeg håper virkelig at det er mulig å hente tilbake alle bildene fra den brannskadede PC’en hans… Hjertet mitt blør når jeg tenker på alt han har mistet…

TV4
Nya Lidköpings-tidningen

En sorgens dag…

Så er den her igjen, dagen da sola “snur”. Dagen da det er fullstendig umulig å komme seg seng, og det er trist å tenke på at nå går vi mot mørkere tider igjen. Men enda er sommeren lang, er den ikke?

Naive Norge?

Det er som regel skikkelig tragisk når noen dør. Og dødsfallet til journalisten Carsten Thomassen er intet unntak. Tankene våre går selvfølgelig til hans familie og nærmeste, for dem må dette være helt forferdelig.

Men. Hva er det med oss nordmenn? Tror vi at vi er udødelige? Tror vi at vi kan sende folk til krigsherjede områder uten at det er en fare for at de ikke kommer hjem igjen?
Vi må faktisk se i øynene at dersom man reiser til et område der krigen herjer, er det en risiko å ta. Man kan selvfølgelig i ettertid si at man burde tatt andre forholdsregler og gjort bedre research for å gjøre det så trygt som mulig, men det er alltid er mulighet for at noe skal skje, hvordan man enn snur og vender på det.

På grunnlag av dette synes jeg derfor det er litt i overkant når statsministeren uttaler seg, minneprotokoller legges ut og til og med Kongen sender kondolansebrev i forbindelse med Thomassens død. Ikke misforstå – det er selvfølgelig på sin plass å minnes og markere en tragisk hendelse. Men hvor mange er det ikke som dør under mindre spektakulære forhold, hvor mange er det ikke som mister sin far (eller mor for den sakens skyld) under andre tragiske forhold – skriver Kongen kondolansebrev da? Får de etterlatte noen velvalgte ord fra Statsministeren? Jeg tror ikke det.

Jeg synes media har latt denne saken ta litt vel av. Det er vel ikke sikkert at de etterlatte synes det er så fantastisk å få dette klint opp i fjeset hver gang de åpner en avis eller går inn på Internett. Kan man ikke la dem få sørge i fred?
Og resten av oss kan innse at selv nordmenn kan dø i krig.

Tragikomisk

I VG i dag står det selvfølgelig mye om den journalisten som ble drept i Kabul. Fryktelig tragisk sak, selvfølgelig, men nå er det nå en gang sånn at dersom man er i krigsområder kan slikt fort skje.

Uansett – det er jo litt komisk at VG samtidig greier å reklamere for ledige journaliststillinger på toppen av siden….

En tankevekker

Jeg var innom min gode venn Lothianes blogg, og ble virkelig grepet.
Lothiane skriver om foreningen “Vi som har et barn for lite”, og om en minnestund som blir holdt hvert år for barna som ikke lenger er blant oss.
Historien hun forteller er gripende, kanskje særlig for oss som er foreldre og som alle frykter det aller verste som kan skje – at et barn dør. Jeg kjenner meg veldig takknemlig for at jeg har en datter som lever i beste velgående, og jeg føler at det er viktig å huske slike ting i hverdagen. Hva gjør det vel om melkeglasset velter, buksene er revet opp og rommet ikke er ryddig til en hver tid – ungen lever jo!
Mine egne foreldre opplevde det samme da jeg var fire år, så jeg mangler en lillebror. Han ville vært 33 år nå, om han hadde fått leve. På den annen side er det ikke sikkert at jeg da ville ha fått en lillesøster – og henne ville jeg ikke vært uten!

Les bloggen til Lothiane her:
“Kommer de til å gråte, mamma?”