Kategoriarkiv: tatovering

by

More ink, please

I fjor fikk jeg tatovert en stor vinge på den ene leggen, og siden det har jeg bare flydd i ring.
På tide å gjøre noe med det, så på lørdag blir det utflukt til Kunst med puls for å bli symmetrisk igjen :)

Sånn er det bare, når man er lidenskapelig opptatt av tatoveringskunst og har funnet en kunstner som lager så vakre bilder at det er verdt å ha for resten av livet. (Da er det forøvrig også verdt å bli sett på som sterkt avvikende og spedalsk av konservative sjeler.)

Denne gangen skal jeg ha med meg min egen kjære fotograf. Han kommer til å dokumentere hele prosessen. Det blir kult å få proffe bilder!
Prosjektleder’n skal også være med, satser på fint vær så vi kan kose oss og nyte omgivelsene i koselige gamlebyen i Fredrikstad.

by

Ta en tattoo! Ta fire, ta åtte, ta mange…

Jeg kan ikke lenger si at jeg har x antall tatoveringer, jeg må gå over til å si at jeg “er tatovert”, tror jeg…

Det siste året og vel så det, har jeg planlagt to nye tatoveringer, en på hver legg. Motivet skulle være en vinge – rett og slett fordi jeg har en liten hangup på vinger. Jeg synes de er utrolig vakre, samtidig som de kan være kraftfulle symboler.

Vingene skal være så store at de fyller leggen, og sammen skal de utgjøre en helhet.

Jeg hadde fått time hos min hofftatovør for et par uker siden, men siden jeg fikk noe annet å tenke på, måtte det utsettes litt.

Jeg er ikke så opptatt av at tatoveringene min skal symbolisere alt mulig, slik du kan se på LA Ink for eksempel. Der er det jo en tåredryppende historie bak en hver tatovering. “God tv” kalles det visst. Selvsagt har jeg tatoveringer som betyr mye for meg – det gjør de egentlig alle sammen – men det ligger ikke nødvendigvis noe annet bak dem enn at jeg synes de er vakre.

På samme måte var det egentlig ingenting symbolsk bak vingene jeg ville ha på leggene, men nå velger jeg å se det litt sånn likevel. For pappaen min fikk jo sine “englevinger”, sin frihet fra smerter og et liv som ikke lenger var et liv. Og jeg mistet noe som har vært der hele mitt liv.

Derfor passet denne vingen perfekt på mitt høyre ben, og den vil for resten av mitt liv symbolisere pappaen min.

by

Ny tatovering!

Tid for ny tatovering – eller snarere utvidelse av en gammel.

Jeg har en stor tribal-tatovering på ryggen som strekker seg ut på skuldrene, og med en “søster” i korsryggen. Tanken med å utvide den var å gjøre den litt mer feminin, og samtidig samle de andre tatoveringene jeg har på skuldre og rygg, for å gjøre intrykket mer helhetlig og symmetrisk.

Som vanlig er det bare Kunst med Puls-Marianne som får tatovere meg, fordi hun er fantastisk flink (og jeg stoler på hennes blikk for plassering, sammenheng og detaljer), men også fordi jeg liker stilen hun (og Eric) tatoverer i. Og så er det ikke direkte noen bakdel at jeg liker personen Marianne veldig godt!

Jeg hadde valgt kirsebærblomster som motiv, rett og slett fordi jeg synes de er vakre, og fordi de lot seg kombinere med tribalen på en fin måte. Nå drysser det kirsebærblomster fra skuldrene og ned i korsryggen, og jeg synes det ble kjempefint! Men vondt!

Jeg kan faktisk ikke huske at det var så vondt. Ikke uutholdelig, men enkelte steder var det faktisk mer enn ubehagelig, for å si det sånn.
Det rareste var da Marianne holdt på med en av blomstene på min høyre skulder. Der traff hun en nerve som via en murring i hofta fikk den høyre foten min til å rykke til ufrivillig flere ganger. Tydelig at nervesystemet henger sammen, ja!

Etter drøyt tre timer sammenhengende tatoveringssmerte blir man ganske mør både fysisk og psykisk, men det er det jammen verdt.

Takk, Marianne! <3

by

Tatoveringer, del 6: Nye tider, nye trender

Altså: i sommer fikk jeg min sjette og hittil siste tatovering. Den er mye inspirert av dagens trend (som går på symbolikk), og den er også selvfølgelig et uttrykk for meg og min personlighet.

Alle som har sett Miami Ink og som ikke har noe forhold til tatoveringskunsten i det hele tatt, får et veldig skjevt bilde av hvordan ting egentlig fungerer.
For det første: de færreste tatoveringsartister tegner et fiks ferdig fantastisk kunstverk på et kvarter.
For det andre: Du er ikke et dårlig menneske selv om du ikke har en “memorial tattoo” på kroppen.
For det tredje: Ja, det er vondt.
Og for det fjerde: Uansett hvor fort det ser ut til Garver, Nunez eller Ami tatoverer, så tar det fort noen timer dersom du skal ha en større del av kroppen dekorert.
Men sånn bortsett fra det er det ganske artig å følge med på denne serien (som i minst like stor grad er litt såpeserie-aktig med alle sine konflikter og ekstreme personligheter).

Dersom du har fulgt litt med på Miami Ink, har du kanskje lagt merke til at de aller, aller fleste har en mer eller mindre fornuftig grunn for å tatovere seg. Ofte er det til minne om noen, eller det er rett og slett symbolske motiver som er ment å si noe om eieren. Dette er en trend i tiden, og siden kroppen min er rene tidsmaskinen i så måte, var det helt naturlig at det ble en symbolsk tatovering denne gangen.

Jeg elsker musikk, og har gjort det siden jeg var bitteliten. Foreldrene mine er glad i musikk, og jeg er vokst opp med alt fra klassiske stykker til Tom Jones, Beatles, Elvis og Dianne Warwick. Selv om jeg dessverre ikke kan spille noe instrument selv (annet enn å gjøre en grei innsats på Singstar), er jeg helt avhengig av å høre på musikk – gjerne høyt – og gjerne med mye bass. Musikken gjør noe med sinnstemningen, den kan få meg til å føle meg alt fra melankolsk til lykkelig og fri. Resultatet av å ha fortalt min superdupermegafantastiske tatoveringskunstner Marianne dette, ser slik ut:
Som du ser har høretelefonene vinger (=frihet), ledningen slår krøll på seg som et hjerte (=elsker), flammene står ut av ledningen og stjerner og noter fyker (=rocka!).
Og bare så det er sagt – Nokia har RAPPA ideen min!!

Jeg kan ikke helt sette fingeren på det – men denne formen for kunst fascinerer meg veldig. Jeg synes det er vakkert, og jeg tror nok aldri at jeg helt greier å slutte å la meg tatovere (til tross for Lillesøsters redsel for at Storesøster skal bli traktorlesbe.. Lillesøs: det er ikke tatoveringene som avgjør legningen, og de kan faktisk være ganske så feminine. Tatoveringene altså, ikke traktorlesbene ;-)

by

Tatoveringer, Del 5: Flere bokstaver

Som nevnt i en tidligere post, har jeg alltid vært fascinert av bokstaver og skrifttyper, og etter at jeg nå hadde fått navnet mitt på høyrearmen følte venstrearmen min seg rett og slett litt sjalu. Man skal jo høre på kroppens signaler, så da var det bare å svinge seg.

Neida, spøk til side. Jeg ville ha noe som matchet høyrearmen, men var skeptisk i forhold til plasseringen; en ting er å ha tatovering på den ene underarmen, men på den andre også..? Det er jo kanskje litt maskulint? Jeg var kjempeusikker, men ba Marianne å tegne et forslag til meg. Men hva skulle budskapet være denne gangen? Jeg kunne tatovere navnet til Prnsessen, men med ett jentenavn på hver arm kunne det fort se ut som om jeg var lesbisk, og det ble jo litt feil.

Jeg endte med å ville ha kun forbokstaven, men med noen snirkler rundt. I tillegg er jeg veldig glad i stjerner, så det var også et element jeg ønsket å ha med. Med èn gang jeg så forslaget til Marianne, var all tvil blåst bort – det var helt nydelig og passet perfekt.

Dagen før jeg skulle til pers, ringte Marianne og lurte på om det var ok at Dagbladet var tilstede når hun skulle tatovere meg. Dagbladet skulle nemlig lage en reportasje om tatoveringens historie, og kroppen min representerer 10 års tatoveringshistorie og -trend. Dermed ble det intervju og bilder over nesten to helsider i avisen.

Ganske artig for linselusa el Vera, helt til artikkelen kom i avisen og jeg så at de hadde feilsitert meg og vred på det jeg hadde sagt til det fikk en helt annen mening. Et utsnitt av bildene i artikkelen ser du til venstre.

PS! Den observante leser vil ha lagt merke til at hårfargen min på bildet øverst er nærmest blond. Det var en sånn “det må jeg bare ha gjort en gang i livet”-greie, og nå vet jeg hvorfor (uekte) blondiner er dumme – det hersens blekemiddelet dreper jo enhver hjernecelle!!

Denne bloggposten inngår i en serie:

Del 1: En bloggpost om kunst
Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?
Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?
Del 4: På tide med et navn
Del 5: Flere bokstaver

Neste del: Nye tider, nye trender

by

Tatoveringer, Del 4: På tide med et navn

Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert av bokstaver, skrifttyper og forskjellige effekter på dem, som f.eks skyggelegging, airbrushing osv. Lenge hadde jeg derfor lyst på en tatovering med skrift.
Jeg surfet i timevis på BMezine for å hente ideer, både til skrift og innhold.
“Carpe Diem” er fryktelig oppbrukt, “Mamma” utgikk med høye kneløft, “Love”, “Angel”, “Music” og “Baby” er artige, men gir meg en assosiasjon til Gwen Stefani. Ikke noe galt med henne, men det ble litt for lite personlig. Jeg kunne selvfølgelig ha favoritt-filmsitatet mitt, “Dodge this..”, men igjen – litt for upersonlig. (Premie til den som vet hvilken film det er fra!:-)
Ikke ville jeg ha navnet på kjæresten heller, det blir så fryktelig vanskelig å leve med dersom det skulle bli slutt.

Mens dette lå i bakhodet og småputret litt, leste jeg Angels & Demons av Dan Brown. Fantastisk bra historie, men det som var mest interessant var ambigrammene som dukket opp der.
Et ambigram er, og jeg siterer Wikipedia:”et skriftbilde som fortsatt kan leses selv om det roteres 180-grader”, slik som på bildet under.
Jeg surfet rundt på nett, og fant en fyr som tegnet ambigrammer mot at man betalte ham noen smådollar. Da sto det klart for meg hva jeg skulle tatovere – nemlig et ambigram og et navn – mitt eget! Litt ego kanskje, men tenk så praktisk! Jeg vil aldri kunne gjøre det slutt med meg selv, så det er et navn som vil følge meg hele livet. I tillegg kan jeg bare peke på navnet mitt når jeg blir så full at jeg ikke lenger kan uttale det (not likely, lite alkohol her i gården).

Som tenkt, så gjort – Marianne brukte sin prikketeknikk og tatoverte navneambigrammet på den høyre underarmen min. (Digresjon: Kunst med puls gikk fra å kun gjøre svarte/grå tatoveringer som mine tribals, til å bruke en spesiell prikketeknikk som gir en veldig stilig effekt.)
Det er tatovert på en slik måte at der motivet sniker seg opp på oversiden av underarmen min, er det svakere i fargen, noe som gjør den mindre fremtredende. Dette gjør også at det blir en slags skyggelegging som gjør inntrykket mer levende.

Denne gangen var smerten mer fremtredende. Det finnes en teori som går på det at kroppen “husker” smerten fra sist gang, og at man derfor får lavere og lavere terskel for den samme typen smerte. Jeg vet ikke om det stemmer, men det høres fornuftig ut. Uansett er det verdt det!

Oppdatering: Etter utallige oppfordringer oppgir jeg min innbilte anonymitet og legger ut bilde av tatoveringen min:

Den ser en smule skjev ut, men det er fordi den er gjort mindre på den siden som går opp mot oversiden av underarmen. Litt vanskelig å forklare, men proporsjonene er perfekte når man ser den IRL:-)

Det å ha en tatovering på et så synlig sted er noe en må vurdere nøye. Det vil si at man selv ikke med t-skjorte eller bluse med 3/4 erm kan skjule den. Det er nok noe for oss som er litt oppmerksomhetshungrige, kanskje…
Jeg har ikke noe problemer med dette i jobben min, selv om jeg nå er mer bevisst på det etter at jeg byttet jobb. Jeg må tenke litt mer dersom jeg skal i møter med utenforstående og kle meg deretter. Det er selvfølgelig ikke fordi jeg ikke vil stå for tatoveringene mine, men mer fordi det dessverre fremdeles er noen fordommer ute og går blant folk. Jeg vil nødig at andres trangsynthet skal hindre meg i å gjøre en god jobb, derfor må jeg ta konsekvensen av det.
Samtidig er det mange viktige forretningsfolk som har mer enn ên tatovering under den fine dressen sin, så jeg er nok ikke alene. Men alt til sin tid! :-)

Denne bloggposten inngår i en serie:

Del 1: En bloggpost om kunst
Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?
Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?
Del 4: På tide med et navn
Del 5: Flere bokstaver

Neste del: Nye tider, nye trender

by

Tatoveringer, Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?

Etter å ha stortrivdes med kunsten på kroppen min i noen år, kom tanken på å få enda mer kunst, denne gangen noe mer synlig. Men jeg ville ikke ha noe helt iøynefallende, det må kunne skjules hvis jeg vil, hvertfall delvis. Marianne ble igjen konsultert, og tegnet en “fortsettelse” til korsryggtatoveringen min. De henger ikke sammen fysisk, men danner til sammen et mønster som dekker en del av ryggen min. Når jeg har på meg t-skjorte, ser du en liten spiss av den som stikker opp og ender i hårfestet i nakken. Den sprer seg ut og ned over ryggen og skuldrene, og ender midt på ryggen omtrent.

Denne gangen brukte vi mer tid. Til sammen lå jeg under nåla i drøyt 6 timer fordelt på tre økter. Første gangen laget hun omrisset. så var det noen timer med utfylling av omrisset, og til slutt, etter at alt hadde grodd, var den en økt med utfylling der skorpa hadde tatt med seg fargen og etterlatt seg hudfargede områder.
Jeg kan love deg at jeg var rimelig mør etter et par timer med stikking! Det rare er at det er ikke smerten som er det verste, men kroppen blir sliten av påkjenningen, og gjør det verre og verre å holde ut “torturen”. Til slutt føles det som om man har feber og man kaldsvetter og føler seg uggen. Det er veldig viktig å få i seg et godt måltid før en lang seanse, og ikke minst er det vesentlig å drikke underveis.

“Åh nei!”, tenker du nå. “Hva skal hun gjør når hun skal ha på seg pen kjole?? Da vil jo tatoveringen synes!”
Hva så? Denne kunsten er en del av meg, en del av personligheten min. Hvorfor skulle den ikke synes?
For et par år siden var jeg på julebord på jobben, og oppdaget av en av mine (perifere) kolleger også hadde en stor tatovering på ryggen. Vi kom i snakk om det, og hun delte min oppfatning om at det var kult å skille seg ut, pent å ha noe stort som syntes, og hun hadde (som jeg) bare positive opplevelser med å vise den fram.

Om andre synes det er stygt eller pent er egentlig helt uvesentlig. Det er kun den som bærer tatoveringen som trenger å like den. Du kan godt synes det er stygt at noen dekker hele kroppen med tatoveringer, men din mening spiller ingen rolle.
Nå er det selvfølgelig ikke alle tatoveringer som er like fine, eller som er like pent laget. Det er derfor det er så viktig for meg å få mine der jeg vet at de kan faget sitt. Det er mange ting å tenke på – symmetri, proporsjoner, avstand mellom linjer, generell estetikk, symbolikk osv. Man kan godt mislike et motiv, men man ser fort om det er bra utført eller ikke.

Denne bloggposten inngår i en serie:

Del 1: En bloggpost om kunst
Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?
Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?
Del 4: På tide med et navn
Del 5: Flere bokstaver

Neste del: Nye tider, nye trender

by

Tatoveringer, Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?

Svaret er vel både ja og nei.
Det er IKKE kult å komme hjem fra Syden med en dårlig planlagt og dårlig utført tatovering i korsryggen (eller noe annet sted på kroppen for den sakens skyld). Det er heller ikke kult å få seg en tatovering der “fordi alle andre har” eller fordi “[sett inn kjendisnavn her] har”.

Men – dersom man SELV synes det er fint med et kunstverk nederst på ryggen, og får en flink tatovør til å tegne noe som passer akkurat deg – DA er det kult.
Jeg ble inspirert av kona til en kompis, som hadde fått laget sin tatovering på tatoveringsstudioet Kunst med Puls.
Når man først har kommet over den høye terskelen det bør være å få den første tatoveringen – ja, så har man ofte desto lavere terskel for å få flere…

Så i 2001 tok jeg en tur innom Kunst med Puls, fortalte hva jeg var ute etter og hvordan jeg kunne tenke meg min nye tatovering, og Marianne tegnet en flott tribal til meg. En tribal er en type motiv som var veldig populært på 90-tallet. Tribals er abstrakte mønstre, men de kan også være enkle gjenkjennelige motiver, som f.eks stiliserte drager, og de er stort sett kun i sort. (Du kan se et bilde av min litt lenger ned i posten)

Korsryggen er jo et omdiskutert sted når det gjelder tatoveringer. Det skal være svært smertefullt å tatoveres der fordi man kan berøre noen nervesentre, og det skal visstnok også være umulig å få epidural under en fødsel senere.
Når det gjelder smerten, kjenner jeg meg ikke helt igjen. OK, det er jo ikke behagelig. Vi snakker tross alt nåler som penetrerer huden. Men smerten er utholdelig, om enn litt merkelig. Det er vondt kun når nåla er i kontakt med huden, med en gang tatovøren løfter pistolen er smerten borte. Og etterpå føles det nærmest som et skrubbsår.
Smerte er en individuell greie. Noen synes det er vondest her, andre der. Det er helt umulig å si hvor akkurat du synes det er mest smertefullt. Den eneste måten å finne det ut på er å prøve. Jeg tror det er svært få som som synes det er så ille at de ikke holder det ut. Og det skal være en terskel for å få et kunstverk som varer livet ut.

Epidural skal være fullt mulig å gjennomføre med en tatovering i korsryggen – unntaket er nok dersom man har dekket all hud med blekk, og anestesilegen ikke finner et sted innimellom han/hun kan stikke. Sannsynligvis hersker det mye uvitenhet blant legene om dette, og informasjonen man får er svært sprikende. Jeg har ingen personlig erfaringer med det, men jeg har diskutert det med flere, og det er jo faktisk lov til å bruke hodet selv også.

Men altså – Marianne tegnet en kjempefin tribal til meg, og den er tegnet og plassert slik at den passer på akkurat min kropp. Jeg husker ikke akkurat hvor lang tid hun brukte, men jeg kan tenke meg det var omtrent halvannen time på å finne riktig plassering og utføre selve nålestikkingen. Det føltes det innimellom som om hun tatoverte høyt opp på ryggen og ikke helt nederst, men det var altså de før nevnte nervene som spilte meg et lite puss. Resultatet er en tribal ingen andre har, og som jeg synes ble kjempefin.

Når hun var ferdig ble den “pakket inn” i glad-pack og jeg fikk med meg anvisning på hvordan den skulle stelles den første tiden.
Den lød omtrent slik: Dusj og vask deg som vanlig. Smør med Helosan to ganger om dagen. Ingen sol – ingen bading før den er grodd (ca 14 dager).

En tatovering klør noe inn i h***** mens den gror. En ting er å la være å klø mens du er våken, en helt annen ting er å ikke klø når man sover…

***

Det var tilfeldig at Kunst med Puls ble min “leverandør” av kroppskunst. Men med en gang jeg hadde satt bena innenfor der og snakket med Marianne, var jeg solgt. Hun er en fantastisk kunstner og et herlig menneske som har en egen evne til å omsette mine ord til nydelige skisser som hun deretter plasserer perfekt på kroppen min.

Fordelen med å få en erfaren tatovør til å tegne til en, er selvfølgelig mange:

  • For det første slipper Stein Johnsen og jeg å bli sure fordi noen har lik tatovering som oss.
  • For det andre vil du få et motiv som passer på kroppen din, som ser ut som det hører til der.
  • For det tredje er du tryggere på at selve tatoveringen gjøres på skikkelig måte når det gjelder hygiene, og at du vil kunne komme tilbake å “fylle på” med farge dersom det er noe som forsvinner i groprosessen.

Sørg alltid for å sjekke at akkurat det studioet du vil skal tatovere deg er blant de seriøse i bransjen. Sjekk om deres tidligere kunder er fornøyde og sørg for å få se tatoveringer de har gjort – ferdig grodd. Alle seriøse aktører har dette liggende lett tilgjengelig enten på nett eller fysisk i studioet i form av album.

Denne bloggposten inngår i en serie:

Del 1: En bloggpost om kunst
Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?
Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?
Del 4: På tide med et navn
Del 5: Flere bokstaver

Neste del: Nye tider, nye trender

by

En bloggpost om kunst, del 1

Og ikke hva slags kunst som helst heller, neida i dag skal det handle om kunst på kroppen, nemlig tatoveringer.
Jeg har tidligere skrevet om litt av prosessen bak, men i denne serien av bloggposter vil jeg skrive litt om mine preferanser og personlige erfaringer om temaet.

Del 1 – Min første tatovering
Jeg har vært fascinert av denne typen kroppskunst siden jeg var 16. Da så jeg nemlig et bilde i et blad (jeg tror jammen det var Cupido!) av en dame som var tatovert langs hele den ene siden av kroppen med et abstrakt mønster. Jeg syntes det var dødstøft, og skikkelig sexy. Jeg funderte på om det kunne være noe for meg – det ville i så fall passe til min rampete natur…;-)
Etter å ha fundert i ti år samlet jeg sammen alt jeg hadde av vilje og mot, og fikk min aller første tatovering som 26-åring. Den gangen var det ikke så mange studioer å velge i, så det var Bo hos Oslo Bodyart (tror jeg det het) som fikk æren av å ta min tatoveringsmøydom.
Motivet var indianerinspirert og viser et slags smykke, to ørnefjær som henger ned fra en treplate. Denne platen er dekorert med en bjørneklo, og indianerne mente at man fikk bjørnens styrke om man gikk med dette smykket på seg.

Dette er et såkalt flash-motiv. Det vil si at det er et ferdig motiv – det er ikke noe tatovøren selv har tegnet. De fleste tatovører på den tiden hadde en drøss med slike, og du kan sikkert fremdeles finne liknende indianermotiver, drager, tegneseriefigurer, roser, fugler, ulver, pin-up’er, hjerter og sommerfugler hos enkelte tatoveringsstudioer. Ulempen med å velge denne typen motiver er at du fort kan støte på folk som har nøyaktig den samme tatoveringen, og det er ikke så artig. Man vil jo gjerne at motivet skal være unikt.
Jeg vet at f.eks Stein Johnsen, tidligere programleder i Radio1, har en helt lik indianerfjær som meg. Og han så ikke ut til å like det noe videre da jeg fortalte ham det…

Jeg tror kanskje Bo brukte 10 minutter på å gjøre indianerfjæra mi, og det var overraskende lite vondt. Nå skal det sies at den sitter bak på høyre skulder, og det skal visstnok være et av de stedene det er minst smertefullt. Bo klistret på et papirhåndle(!) og jeg fikk noen vage renseanvisninger. Jeg var superstolt og høy på adrenalin da jeg var ferdig. Jeg husker vi gikk på Hannibals Hybel og spiste lunch etterpå. Dette var i 1996, og Prinsessen var ett år. I ettertid er det det jeg husker, og det tatoveringen symboliserer for meg. Det å nettopp ha blitt mamma, og å måtte ha bjørnens styrke for å ta vare på datteren min og meg selv. Lite visste jeg da at jeg også måtte ha den samme styrken igjennom noen turbulente år før skilsmissen var et faktum, men det er en annen historie.

Denne bloggposten inngår i en serie:

Del 1: En bloggpost om kunst
Del 2: Er korsryggen et kult sted for en tatovering?
Del 3: Hmmm… hva med noe litt mer vågalt?
Del 4: På tide med et navn
Del 5: Flere bokstaver

Neste del: Nye tider, nye trender