Kategoriarkiv: musikk

by

Lidenskapelig lykke!!

I januar begynte jeg i firmaets nystartede kor med Charlotte Fongen som dirigent.
Det er mange år siden jeg sang i kor på barneskolen, og jeg hadde jeg musikk i tre år på videregående der både sang, rytmikk og dans var egne fag, og jeg elsket hvert minutt av de timene. Utover det har jeg benyttet enhver anledning til å synge Singstar, og ikke minst – synge høyt i bilen.

Derfor var det bare å melde seg på da tilbudet om å joine firmakoret kom – riktignok med en smule skrekkblandet fryd. Var jeg egentlig god nok? Det viste det seg at jeg var – og jeg har oppdaget en lidenskap som jeg ikke var klar over at var så sterk. Etter en lang dag  på jobb ville det vanligvis friste mer med middag og sofa enn å bruke to timer på korøving – men isteden gleder jeg meg til øvingene, de fyller meg faktisk med energi, og de varer altfor kort!
Jeg kommer hjem med et smil om munnen og en sang i hodet istedenfor et hode som verker av stress og mas.

Jeg blir faktisk veldig glad av å synge. Det fyller meg med glede og lidenskap på en måte jeg aldri før har kjent. Og mye av æren for det har altså denne dirigenten vår – Charlotte. Hun er en fantastisk dame, morsom, dyktig og utrolig inspirerende. Hun lærer oss sangteknikk – og jeg merker at det faktisk fungerer. Jeg blir bedre til å synge, blir sikrere på meg selv og stemmen min, og jeg utvikler meg masse. Nå skal jeg ikke påstå at jeg har noen fantastisk stemme, men jeg kjenner at den funker – jeg KAN synge med den! Den mestringsfølelsen er gull verdt, og en puslespillbit har falt på plass: Jeg skal aldri aldri slutte å synge!

by

En ungdomshelt

Forrige lørdag var det stor happening på Akershus Festning, og spenningen var stor for min del, fordi jeg for første gang skulle få oppleve min ungdomshelt Jean Michel Jarre spille live!
Jeg la inn bestilling på varmt og godt vær, men jeg skulle nok ha ofret en geit eller noe, for regnet øspøste ned.
Uansett, godt kledd med ull, fleece og regntøy (bortsett fra regnbuksa mi, for den fant jeg ikke i farten) kom vi oss ned til festningen. Vi hadde planlagt å spise litt der, og det var kjempefint at de hadde noe annet enn den tradisjonelle pølsa å tilby, faktisk hadde de spekefat, wraps og sushi i tillegg til Jarlsbergerpølse(?), Lambadapølse(?) og Bragerpølse(?). Til blodpriser, riktignok.

Etter å ha stått tre kvarter (minst!) i kø for å få kjøpt pølse (jada, vi endte opp med pølse til tross for utvalget. En del av problemet var nemlig at det var så mye folk og så lange køer at man egentlig ikke visste hva slags mat man stilte seg i kø for å kjøpe), kom vi endelig fram til disken. Vi endte opp med Jarlsbergerpølser. Damen snakket varmt for Lambadapølsene (som hun konsekvent omtalte som “lambdapølser”. Lambda er så vidt jeg vet noe helt annet).
Til maten ville vi gjerne ha noe å drikke, en brus kanskje? Men neida, det hadde de ikke DER, kan du skjønne. Da måtte vi stille oss i en annen kø, og stå tre kvarter i den for å få kjøpt drikke. Tru’kke det. Så det ble med den pølsa.

Anyhoo, etter å ha spist pølse, hørt på Röyksopp i det fjerne og funnet oss et tre å stå under, var det endelig dags for Jean Michel.
Det viste seg at værgudene tok til takke uten den ofrede geita, for det sluttet faktisk å regne! Og vi fant oss en plass der vi så deler av scenen, litt i utkanten av folkemengden. Åååååh, det var fantastisk å høre musikken som minte meg så mye om 80-tallet! Lasershowet var kult, bildene og animasjonene som utgjorde bakgrunnen på scenen var kult, fyrverkeriet var bra, og vi koste oss masse!

Men så skal jeg være litt snerpete: Hva i helvete er det som får folk til å betale nesten 800 kroner for en konsertbilett og så drikker seg så fulle at de
a) ødelegger musikkopplevelsen til andre med å komme med høylytte kommentarer og fylleprat om alt annet enn musikken eller
b)blir så dritings at de umulig kan huske særlig mye av opplevelsen i det hele tatt.

Jeg føler meg litt gammel når jeg sier det altså, men pokker heller! Jeg går på konsert for å få med meg musikken og sceneshowet, og dessuten er teite fulle folk det verste jeg vet!!

Alt i alt får selve konserten terningkast 5 av meg, mens arrangementet får en 3′er for manglende logistikk når det er så mange publikummere. Uansett var det utrolig koselig å være på konsert med kjæresten sin, og det er jo tross alt det viktigste! :)

by

Rammstein

Ja, siden jeg kom så godt i gang, slenger jeg likegodt inn et innlegg til, denne gangen om et band som har tatt meg med storm – Rammstein.

Jeg hadde ikke egentlig noe forhold til dem, annet enn at jeg hadde hørt Du Hast (det har vel alle), men så fikk jeg høre flere andre sanger tilfeldigvis, og så var jeg solgt og fortapt.
For meg er det viktig at tekstene også inneholder noe mer enn kjærlighetssvada, og det gjør definitivt Rammsteins tekster. En del av dem er så rå at jeg rett og slett ikke tør å gjengi dem her, men om du ikke er prippen og tåler en støyt kan jeg anbefale en tur hit.

I februar hadde de konsert i Valhall, og det er den største konsertopplevelsen i hele mitt liv!
Det var pyroeffekter og sceneeffekter som var helt fantastiske, at bandmedlemmene i det hele tatt hadde et hår igjen på kroppen er nesten merkelig. Vi sto vel kanskje 100 meter fra scenen, men da 20 meter høye ildsøyler brølte oppe på scenen, slo varmen mot oss, så hvordan det var foran eller på scenen kan jeg bare forestille meg.

Jeg hadde ingen formening om hvordan de skulle være live, men showet viste seg å være gjennomført hele veien, både morsomt, som f.eks at keyboardisten sto og gikk på en tredemølle store deler av konserten MENS han spilte, og med et bra utvalg av både nye og gamle sanger.

Mange lurer på hva i all verden jeg ser i Rammstein, “det er jo bare bråk!”.
For meg er det sinnsykt med kraft og en rå hensynsløshet i både rytmer og tekst som bare river meg med og setter meg i en helst spesiell modus. Samtidig som det ER ganske melodiøst, til tider både sårt og lidenskapelig.

Legger til en av mine yndlingssanger, så får du en liten smakebit. Riktignok er den ikke med den originale videoen – skulle jeg hatt det måtte jeg ha satt sånn voksenfilter på denne bloggen ;-)

by

Jeg – en antiglitterku

Inspirert av Avils post om jenter og spill, tenkte jeg at jeg skulle komme med mitt bidrag også.

Følgende sitat er hentet fra en artikkel i Dagbladets nettutgave 29.4.08:

Mens jenter er krevende og har interesser som stadig skifter gjennom hele livet, kan gutter ofte være fornøyde med å skyte på ting fra de er 12 til de er 50 år, sier den amerikanske spillutvikleren Ernest Adams til Dagbladet.no.

Han kunne vel ikke hatt mer rett. Derfor tar jeg mitt ansvar som lidenskapelig jente-spiller på alvor, og bringer her en liste over noen av mine favorittspill gjennom tidene i tilfeldig rekkefølge (og det kommer nok flere etterhvert som jeg graver meg ned til min C64 og Amiga500-fortid):

  1. The Sims-serien. (PC, PS2, PSP, GameBoy)
    Enten vi snakker The Sims eller Sims 2, til PC, PS2, Gameboy eller PSP – jeg har brukt (og bruker) utallige timer på dem alle. Og jeg blir aldri ferdig. Konseptet er genialt, og mulighetene for merkelige situasjoner er nærmest uutømmelige. Det er alltid moro å høre med Prinsessen hva hennes simmer opplever i forhold til mine – vi spiller på forskjellige måter, og kan alltid lære av hverandres erfaringer. Det er ikke verst – hun er 12 og jeg er 38, hvor mange spill lager bro over generasjonskløften?

  2. Ratchet & Clank – Tools of Destruction (PS3)
    Dette er et supersjarmerende spill med fantastisk grafikk, artige kommentarer og fiffige våpen. I dette spillet er det faktisk morsomt å skyte på fienden, og en av de cooleste (i ordets rette forstand) våpnene er en såkalt Groovitron, som gjør at alle slemmingene bare MÅÅÅ danse, så Ratchet kan kverke dem uten fare for å bli skutt på selv.
    Alle fiendene er roboter, så det er liksom ikke så farlig å skyte dem. Hadde de vært menneskeliknende hadde det sannsynligvis ikke vært like moro. Jeg liker ikke å skyte på mennesker. Men det aller beste med dette spillet er variasjonene. Her skal man løse gåter, skli på rails, skyte gelèklumper til å hoppe på, samle ting, og det er akkurat passe vanskelig etter min smak. Jeg liker IKKE spill som man må øve i et halvt år for å komme til neste level. *grynt*
  3. Singstar (PS2)
    Genialt. Ganske enkelt genialt. For oss om elsker å synge, men som ikke får surra oss til å melde oss inn i et kor eller bli popstjerner i ung alder. Her er det bare å utfolde seg, hele samlingen står i hylla og det er bare å velge yndlingssangene, til naboens store glede.
  4. Guitar Hero (PS2)
    Kan du ikke synge, sier du? Men du digger rockemusikk og skulle ønske du var rockemusiker? Sleng gitaren over skulderen og Rock On!! Det er ikke om å gjøre å spille på Expert – det er viktigst å ha det moro!
  5. BookWorm (PC)
    I dette spillet skal man lage ord på engelsk, og får poeng for hvor lange de er. Nesten som Scrabble, bare på et mindre område. Dersom man ikke greier å lage ord på mer enn tre bokstaver, kommer det både brennende brikker (som kan brenne opp hele biblioteket hvis du ikke passer på!), og bonusbrikker som kan gi deg flere poeng. Dette spillet er gratis, og du finner det på www.popcap.com

I artikkelen i Dagbladet uttaler Adams også:

Det dummeste jeg ser er «rosa spill», altså spill som på en lettvint måte frir til en eller annen
klisjeidé om hva som er feminint.

Dessverre har Prinsessen et par slike i hylla si, spill hun har kjøpt via TL-klubben. Denne klubben er kun for jenter, og de formidler bøker, spill og søtt jentedill. Jeg er ikke spesielt imponert over spillene de selger, de er typisk “rosa”. Men der har jeg ikke mye å stille opp med, for alle Prinsessevenninnene har jo samme spill, og det er SÅÅ moro å bli popstjerne og style håret og lære nye koreografier og rett og slett se deiligst ut. *grøss* Jeg får bare håpe jeg har greid å formidle nok gode holdninger til at disse overfladiske spillene ikke får noe feste i min lille engels pubertetshode.

Uansett er det ingen tvil om at spillbransjen bør ta oss jenter på alvor og gi oss spill som vi vil ha. Ja til flere jenter i spillbransjen!

For glitterkveg er vi nemlig ikke!