13 dager igjen!

Og gresset er lagt!  Terrassen er nesten ferdig, brudekjole og sko på plass der bryllupet skal foregå, jeg øver daglig på sminken (blir jo sånn når man skal gjøre det selv – og i tillegg gjøre det på en annen måte enn vanlig), kommer på småting jeg ikke må glemme – men mest av alt gleder jeg meg.

Jeg gleder meg til å feire dagen med familie og venner, til å feire kjærligheten, rett og slett!

Første morgengaveoverraskelse er klar, jeg har to til som gjøres ferdige denne uka. Og så er det bare å surfe inn i mål, og nyte hele veien. Det blir så brrrra!

Change rulz!

Bryllupet nærmer seg med stormskritt, det er helt sinnsykt så fort det går nå som det er under en måned igjen. Plutselig er datoen synlig i månedsplanleggeren i kalenderen min, og sommerfuglene flakser i magen. Av og til må jeg roe dem ned og si at “Hør her, det er da egentlig ingen big deal, er det? Vi skal ha et par små selskap med familie og venner, det ligger ingen prestisje i det, så hold fred, nå!”
Og likevel er det liksom så viktig at alt er planlagt og tilrettelagt. Hmmm…kan det være at jeg er litt kontrollfreak, tro..? )

Men uansett – nå er det meste på plass, det siste viktige innkjøpet (hvis man ikke regner maten som viktig, altså) ble gjort i går. Jeg trengte undertøy som passet under kjolen, og har lenge grudd meg til å kjøpe det. Jeg hater å stå i et trangt prøverom mens en butikkdame (ja, for i undertøysbutikker er de gjerne damer, jeg har hvertfall aldri sett en mann) løper fram og tilbake med undertøy som i større eller mindre grad er for trangt og for smått og gjerne dra forhenget i prøverommet akkurat så mye til side at resten av kundene i butikken kan se min halvnakne kropp med en litt for liten bh på halv tolv. Altså ikke spesielt fristende.
Disse damene er ofte veldig velmenende  og ivrige etter å hjelpe, men jeg blir fort stressa av at de hele tiden står utenfor prøverommet og spør skingrende og høyt “Hvordan gååår det der inne?”, og jeg har ikke engang rukket å få snudd bh’en riktig vei. Da  føler man seg mer eller mindre som en (stressa) elefant på Glassmagasinet. Og i 9 av 10 tilfeller er de også sylslanke og har ikke snøring på utfordringer med hverken DD eller E-cup.

Men. Det finnes unntak. I går skulle jeg altså kjøpe dette undertøyet. Jeg hadde med meg brudekjolen, så jeg kunne sjekke at undertøyet så bra ut under den, og jeg grudde meg virkelig til den svette opplevelsen med undertøyet og i TILLEGG skulle ha på meg brudekjolen over. På Change på Linderudsenteret står verdens søteste dame, eller jente eller hva jeg skal si – hun var sikkert minst ti år yngre enn meg. Men altså så søt og hyggelig – og ikke på en påtatt måte heller. Hun målte meg, tok en runde i butikken og fant fram to BH’er til meg. Jeg bet tennene sammen og gikk inn i prøverommet og forventet en lang og slitsom opplevelse.
Den første satt bra, men hadde litt for store cup’er (er det et kompliment eller ikke, forresten?), men da ilte hun ut og hentet en med mindre cup, og snek den diskret gjennom forhenget og inn til meg. Jeg tredde kjolen over hodet og det ble perfekt! Med en gang!

Jeg trengte ikke prøve flere BH’er, men jeg gjorde det likevel (og det i seg selv er i utgangspunktet utenkelig), fordi jeg så en annen jeg kunne tenke meg sånn til hverdagsbruk, kjøpte truse til, OG en truse til å ha under brudekjolen.  Jeg lot være å se på prislappene, dro bare kortet og slo koden. Men så var det ikke veldig dyrt heller!
Du snakker om positiv kundeopplevelse på alle mulige måter – her kan jeg anbefale dere å gå, jenter! Change har skjønt greia både med kompetanse, diskresjon i prøverommet og pris – terningkast sju av seks!
Hit kommer jeg til å gå neste gang også!

 

Bryllupsforberedelser del…tja, hvor langt har vi kommet egentlig?

79 dager igjen til bryllupet og ett års forlovelsesdag i dag!

Og skoene er på plass! De åpenbarte seg på Heppo.no. Eller, det vil si – jeg hadde sett dem mange ganger, men liksom ikke helt trodd på dem. Men så bestilte jeg dem, og bestemte meg raskt for at det var de jeg ville ha. For å være helthelt sikker, kalte jeg inn kleskonsulenten aka Prosjektlederen, og da hun fikk tårer i øynene da hun så meg med kjole og sko, var det liksom avgjort.

Vi jobber med å finne bryllupsmenyen også, vi skal jo lage maten selv. Vi smakte oss igjennom hovedrett og dessert forrige helg, og det var jammen bra, for der trengtes det noen justeringer i krydringen kan man si… Og desserten ble altfor søt! Det er nesten så jeg ikke trodde det gikk an – å bli for søtt, mener jeg, men det gikk tydeligvis. Men det er flott det, så justerer vi litt og så blir det så bra atte.

Når det gjelder bryllupsfesten uken etter selve bryllupet, har jeg fått beskjed om flere som har bestilt rom i nærheten, så vi slipper altså å feire helt alene Et par overraskelser blir det kanskje også den kvelden, det er jo hyggelig når man kan få bidrag fra gjestene.

Veldig godt å kjenne at det er vår personlighet som kommer fram i feiringen. Jeg sa jo i ti år at hvis jeg overhodet skulle gifte meg igjen, skulle jeg gjøre det mens jeg fremdeles var forelska. Jeg sa forøvrig også at da skulle jeg gifte meg i Las Vegas. Det var omtrent så sannsynlig jeg trodde det var at jeg skulle gifte meg igjen – Las Vegas, lissom. Pffft. Men forelska er jeg fremdeles, og etter snart to år sammen kan jeg ikke si annet enn at jeg er veldig, veldig lykkelig.

 

117 dager igjen!

Og jeg er helt rolig. Dette går så fint, at. Kjolen har jo vært på plass lenge, men jeg trenger et par sko, tror jeg.
Menyen er sånn halvveis klar, må bare finne (og teste) bra oppskrifter og få hjelp til å lage maten.
Tallerkener og bestikk har vi, og det å servere 16 personer er prøvekjørt i jula.
Han som skal vie oss er booket inn, og vi må bare fikse papirene som trengs. Ikke helt enkelt å finne ut på norske websider hvordan man skal gjøre det når man som nordmann skal vies i Sverige, men nå tror jeg vi har sånn noenlunde peiling.
Ellers er det sikkert 100 små detaljer som må fikses, men jeg tar det hele med stor ro foreløpig.

Invitasjonene er klare og sendes ut om et par dager, og da er det liksom ingen vei tilbake med denne planleggingen. Det går fort til 2. juni og 9. juni (bryllupsfesten) da!

Tror likevel det er viktig å ikke miste fotfestet helt og glemme hva vi egentlig feirer. Det aller viktigste denne dagen er kjærligheten mellom oss, ikke alt det andre stæsjet. Selvfølgelig skal det henge sammen og folk skal ha det hyggelig og alt det der, men det er ikke sikkert at man trenger ALT det bryllupsbladene innbiller oss. Spa-opphold i forkant, gaver til gjestene, to forskjellige kjoler så man kan bytte utover kvelden….gjør det oss særlig mye lykkeligere, tro? Nope.

Et annet spørsmål er jo om man skal bytte navn. Jeg gjorde jo det sist, følte at det var riktig, liksom. Men å presentere seg med et annet navn var veldig rart, som om noe i meg også var forandret, det var ikke 100% meg lenger. Så da jeg tok tilbake pikenavnet mitt etter skilsmissen, tenkte jeg (som jeg har gjort om så mye annet jeg har vært nødt til å spise i meg igjen): “Aldri mer!”. Men nå funderer jeg likevel. Jeg har lyst til å være en del av hans familie ved å ha samme navn, men samtidig ikke “oppgi” min egen identitet, slik jeg følte jeg gjorde sist. Et alternativ er jo å ta hans etternavn som mellomnavn. Det føles mindre drastisk, og jeg kan fremdeles presentere meg med mitt gamle navn. Også kan jeg jo etterhvert som det kjennes naturlig bruke hans navn i tillegg. Det heller nok mot den løsningen, tenker jeg.

 

PS! Har laget en egen meny øverst på siden her. Den inneholder alt innhold relatert til bryllup. Kommer nok litt mer info der etterhvert!

Bryllupsplanlegging, del 3

Bitene i brylupspuslespillet faller stadig på plass. Deilig å ha så god tid, både økonomisk og i forhold til planleggingen.
Nå er vigsleren booket, så da må vi begynne å se på selve seremonien og teksten som hører til – kanskje det går an å gjøre den litt mer personlig. Tips mottas med takk!

Ring, ring!

Da er endelig ringene på plass! SugarShop har laget fantastisk flotte ringer til oss, og prikken over i’en var måten de ble levert på: i en hvit eske med rosa silkepapir med glitter, og LoveHearts og romantiske sukkertøy strødd oppi esken. Skikkelig gjennomført, og enestående service. Anbefales!

Tidlig en morgen kom min kjære med esken, pakket den opp, og plasserte andektig ringen på min finger, og jeg gjorde det samme med hans ring. Det kjennes så godt og riktig, og jeg slutter liksom ikke å være takknemlig for at han kom inn i livet mitt og for at vi får ha det så bra.

Kjolen er forresten også på plass, etter å ha sett på diverse kjoler her og der, dukket det opp en kjole i retrostil hos Manillusion som satt som et skudd. Kode + klar, så var den i boks.
Deilig å være tidlig ute, ikke minst pga et stramt budsjett. Greit å fordele utgiftene over litt tid.
Så nå gjelder det å finne et par kule sko som passer til, og planlegge selve dagen. Men vi har gooood tid – og det viktigste er jo tross alt at alle har en koselig og hyggelig dag!

Bryllupsplanlegging, del 2

Da er datoen satt, 2. juni 2012!
Det blir to fester, et “ordentlig” bryllup med seremoni og det hele, og en etterpåfest for nære venner.
Selve bryllupet skal holdes i hagen i Håle, og blir et lite og forhåpentlig koselig bryllup med nær familie.
Selve seremonien er veldig kort når man ikke gifter seg kristelig, men fordelen er jo at man kan påvirke og lage en helt personlig seremoni. Akkurat hvordan den skal være er litt usikkert, men det er jo lenge til enda, så vi har god tid til å finne ut av det. Har du noen forslag, eller tips om hva man kan gjøre, mottas det med stor takk

Til å begynne med tenkte jeg at det der med ringer ikke var så viktig. Men når jeg først fikk tenkt meg om, var det viktig likevel. Det å finne personlige ringer, tilpasset oss og det vi har sammen viste seg å være vanskelig, men vi fant vår gullsmed hos Sugar Shop.
Elisabeth L. Due lager vakre ringer, og akkurat slik vi vil ha dem. Vi gleder oss til å sette dem på!

Bryllupsplanlegging, del 1

Jeg har jo lenge sagt at jeg ikke kunne tenke meg å gifte meg igjen.
Been there, done that, didn’t get a t-shirt. *

Men når alt faller på plass, som puslespillbikker, som tannhjul som føyer seg perfekt inn i hverandre – da er det vanskelig å stritte i mot.

Da jeg giftet meg sist gang, var det høytidelig kirkebryllup, hvit kjole, stort selskap, treretters middag, bryllupssuite, hele den tradisjonelle greia. Min kjære er enkemann, de hadde et bryllup som sikkert ikke var mindre høytidelig, men mer utradisjonelt.
Så nå sitter vi her og forsøker å finne ut hvordan vi vil at VÅRT bryllup skal bli.

Den foreløpige planen er at det ikke blir i kirken, det blir kun nærmeste familie under seremonien og middagen, som kanskje vil holdes i hagen en fin vårdag i 2012, når huset er bygget opp igjen etter brannen og alt rundt er satt i stand.
Og så kunne jeg godt tenke meg å holde en bryllupsfest for alle vennene våre etterpå på stedet der vi traff hverandre. Det er ønskene, så får vi fokusere på hvordan vi kan få det til!

De kjedelige oppgavene bli å finne ut hvordan man skal finansiere det, og hvordan skattemyndighetene stiller seg til at vi må bo i hvert vårt land, og ikke minst hvordan det å gifte seg vil påvirke økonomien (jeg har en snikende følelse at det vil påvirke i negativ retning i forhold til skatt?).

Men uansett hva det står i juridiske papirer, uansett ring på fingeren eller ikke, så endrer det ingenting på følelsene mellom oss. Og det er tross alt det viktigste.

*) Nå skal det sies at det slett ikke var noen feil på min eks-mann. Vi var nok bare altfor forskjellige, vokste fra hverandre, og var nok ikke så veldig bevisste på valgene vi gjorde. Hvertfall var ikke JEG det.

Fish-konsert with a twist

Min store helt og idol Fish er igjen i Norge, og har holdt flere konserter, den siste en intimkonsert på John Dee i Oslo. Jeg og Lothiane hadde billetter og skulle gå, men et par dager i forveien måtte min kjære venninne kaste inn håndkledet, og inn kom VBL som stand-in.

Det første jeg la merke til da vi kom inn var merchandise-disken, der man bl.a kunne kjøpe bøker av den kjente albumcover-kunstneren Mark Wilkinson. Ikke bare det, men man kunne få dem signert, siden Mr. Wilkinson sjenert sto ved siden av standen. Jeg benyttet sjansen til å veksle noen ord og krysse av på listen over kjente mennesker jeg har møtt. Lite visste jeg om hva kvelden ville bringe…

Oppvarmingsbandet var ikke mye å skryte av, og spilte stort sett nattasanger. Desto større glede da Fish åpenbarte seg i sin egen bokstavelig talt høye person!

Han dro i gang med den ene gode gamle låta etter den andre i en helt annen stil enn jeg noengang har hørt ham spille. Mye mer følelse, og intimt i ordets rette forstand, men altså helt annerledes enn tidligere. Vi koste oss med bra musikk, og for en gangs skyld ingen irriterende mennesker som hylte, maste eller sølte øl på meg.

Fish pratet som vanlig mye til publikum, om politikk, musikk og kjærlighet (og skilsmisser…). Han fortalte blant annet at han nå hadde vært gift to ganger, og derfor endelig var en ekte rockestjerne
Jeg kunne hørt på den skotske dialekten hans i timesvis.

Halvveis i konserten sa han at han skulle introdusere publikum for noen, og forsøkte seg på et norsk navn. “Uullle…Kolle…?” sa han prøvende og så ut over publikum. Jeg syntes det var litt artig at det siste nesten hørtes ut som mitt navn og så meg rundt, men det var ingen reaksjon fra publikum. Han forsøkte igjen, og denne gangen liknet det virkelig mitt navn! Men “Ulle” heter jeg da virkelig ikke. Så kom det kom en nordmann opp på scenen for å hjelpe Fish med uttalen, og han sa mitt navn! Det var ingen som helst tvil, han sto faktisk der og sa mitt navn og at jeg skulle komme opp på scenen!! Det var en helt absurd følelse, virkelig en utadæsjælopplevelse!

Jeg banet meg vei gjennom publikumsmengden og ble hjulpet opp på scenen av Fisken selv, der han sto og så lurt på meg en liten stund. Jeg så ut over publikum og lurte på hva i all verden dette var for noe. Så snudde han meg så jeg sto med ansiktet mot siden av scenen, og la hånden sin over øynene mine (Tenk, hånden til FISH over MINE øyne!! *dån*).
Da lynte det gjennom hodet mitt – det må være min kjære O som har funnet på noe, dette likner veldig på noe han kunne gjort! Og jada, da Fish tok hånden sin vekk, kom O mot meg på scenen.

Foran 400 publikummere knelte han foran meg og jeg fikk helt hjertestans og pustebesvær og skjelvetokter da han sa “I love you. Will you marry me?” Med skjelvende stemme, men uten den minste tvil svarte jeg “Sure”. (Herregud! Jeg kunne vel i det minste sagt klart og tydelig JA?)

Publikum jublet, Fish klemte meg og gratulerte, O tok meg i armene sine og sammen gikk vi ned bak scenen. Der sto vi en stund, jeg var helt satt ut, gjemte ansiktet mot brystkassen hans og forsøkte å ta inn det som akkurat hadde skjedd. Gale, gale mann! Er det rart jeg elsker ham??

Etterpå sto vi og så på resten av konserten, og da den var slutt, fikk vi snakket litt mer med Fisken, tatt bilder og fått enda flere gratulasjoner og klemmer. Jeg var høy på adrenalin i mange timer etterpå.

Så nå skal jeg visst gifte meg! Jeg forsøker å ta det inn i små porsjoner – det er plutselig så mye som skal ordnes, og jeg får en enda større familie. Det kjennes riktig, og det kjennes godt.
Som et lite mirakel!

Litt moro på en tirsdag

Eieren av en kinarestaurant har akkurat giftet seg. Og bruden er jomfru.
Sannheten er den at han ikke er så veldig erfaren han heller. På bryllupsnatten kryper hun under dyna mens mannen hennes kler av seg. Så kommer også han i senga og legger seg ved siden av sin nyblevne kone.

‘My dalling’ sier han, ‘I know dis yo filst time and you velly, velly flighten. I plomise you, I give you anyting you want, I do anyting, just anyting you want, you say.

Whatchou want?’ spør han og prøver å høres erfaren ut, noe han håper skal imponere hans jomfrubrud.

En ettertenksom stillhet følger, og han venter tålmodig – og med spenning på hennes ønsker: Hun svarer til slutt litt sjenert og usikkert:
‘ I would like …….. nummbel 69 ‘

Mer ettertenksom stillhet, denna gangen fra hans side:
‘ Do you want…beef with bloccoli?’