Tirsdag 9. august, tre dager etter at han fylte 68 år måtte han gi opp, pappaen min.
Både jeg, søs og mamma var hos ham, mamma helt til han trakk sitt siste åndedrag.
Det var på mange måter en lettelse, han har vært syk så lenge, og den siste tiden hadde tæret mye på ham. Han hadde ingenting å stå i mot med lenger, og det var vondt å se ham være redd og ha det vondt, uten å kunne gjøre noe med det.
Nå er han borte, men egentlig er det lenge siden jeg mistet den ordentlige pappaen min, slik han var da han var frisk. Det har vært en lang og vond prosess for oss alle, men nå er den over, og bare sorgen og savnet er igjen.
I bisettelsen i dag kom det mange som jeg overhodet ikke hadde forventet at skulle være der. Flere av både mine og lillesøsters venner kom – bare for å være der for oss! Jeg blir ydmyk av sånt. Tenk at jeg kan bety så mye for noen at de faktisk kommer og deler en sånn trist begivenhet med meg! Jeg har verdens beste venner.
Og jeg hadde verdens beste pappa. Han vil for alltid være i mitt hjerte.
:’(
Gode tanker til deg, fine vennen! ♥
Vakkert bilde fra den siste avskjeden…
Så godt at det kom så mange og var med dere. Jeg skulle gjerne vært tilstede selv, men fikk det med meg for sent. Men det er ikke for sent å gi deg en stor klem og den skal du få snart! ♥
Ingen fare, vennen. Jeg vet du var med oss likevel
Men klemmer mottas med takk uansett!
Kondolerer.
Fint å høre at det ble en verdig avskjedsseremoni.
Klem
Beklager sent svar!
Livet begynner etterhvert å normalisere seg.
Tusen takk for kondolanser og klem!
[...] følgesvenn, jeg fikk meg en ny tatovering, som på mange måter også fikk litt symbolikk, siden min kjære, gode pappa døde etter et langt og krevende [...]