Da jeg kom på jobben i dag tidlig møtte direktøren meg i døra på kontoret mitt og sa at han hadde en trist nyhet. Min sjef og nære kollega hadde brått falt død om i går kveld, bare noenogtredve år gammel.
Sånt er vanskelig å ta inn. Hjernen vil liksom helst late som at den hørte feil, og at dette helt sikkert gjaldt noen andre. Men slik var det dessverre ikke.
Jeg tenker på familien hans, og hans to små sønner som mistet pappaen sin, og det nå, rett før jul.
Det er så tragisk at det går rett og slett ikke an å forstå. Men det er sant, og på kontoret hans står det tente lys, og i kantina et bilde av ham og en sørgeprotokoll man kan skrive en siste hilsen i.
Vi, hans nærmeste kolleger, satt sammen i møterommet med tente lys. Flere gråt åpenlyst, inkludert meg selv, og til og med flere av de “store gutta” bar sterkt preg av situasjonen.
For min egen del er det også ufattelig trist. Vi hadde et godt samarbeide på gang, og jeg hadde mange forhåpninger og forventninger til hva vi kunne få til. Jeg var så trygg på ham, på kompetansen hans, og han var en sprudlende energisk og glad person, med en smittende latter.
Det er mange følelser som melder seg i en sånn situasjon, ikke bare sorg og medfølelse med de som sitter igjen. Man føler seg sårbar. Hvor lite skal det til egentlig, når et liv bare kan blåses ut som et lys? Kan det skje noen av mine egne kjære? Bare tanken er umulig. Det skjer jo bare andre?
Livet går videre, uansett om vi vil eller ikke.
Pass på deg selv, lytt til kroppen og stopp opp og nyt de gode stundene. Plutselig kan det være for sent.
[...] startet i racerfart. Siden Anders, min kollega og sjef døde så tragisk i desember året før, og alle hans oppgaver i forbindelse med et stort arrangement vi hadde [...]